Malakia

 

Malakia = Budbringeren  https://en.wikipedia.org/wiki/Malachi

Den siste profeten i det gamle testamentet er altså ikke Malakia, for Malakia er ikke et navn. Det er en tittel på en person. Men hvem er det? Og hvilken tid levde han i?

Malakia 1
3. men avskydd Esau og gjort hans fjell til en ørken og hans arv til en bolig for ørkens sjakaler.

Edom er en ørken på denne tiden. Da er vi i tiden etter at Nebukadnesar har vært der.

Malakia 1
10. Gid det fantes noen blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skulle gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg har ingen lyst til offergaver fra deres hånd.

Templet var bygget opp og satt i stand. Og da er vi minst 49 år etter at Israels folk var kommet tilbake fra Babylon, for da ble templet innviet.

Malakia 2
8. Men dere har veket av fra veien og fått mange til å kollidere mot loven. Dere har demoralisert Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud.

Dette skjedde blant annet da Nehemja levde.

Nehemjas bok 13
10. Jeg fikk også vite at Levittene ikke hadde fått det som tilkom dem. Og at derfor Levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård.
11. Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var forsømt. Og jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen, hver på sin plass.

Malakia 2
11. Juda har vært troløs, og vederstyggelige ting er gjort i Juda og i Jerusalem. For Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte.

Her har de giftet seg med andre folk enn Israels døtre. Det var et problem Nehemja rettet på.

Nehemja 13
23. På den tid så jeg også de Jøder som hadde tatt Asdodittiske, Ammonittiske, og Moabittiske, kvinner til hustruer.
24. Av deres barn talte halvdelen Asdodittisk, de kunne ikke tale Jødisk, eller et av de andre folks språk.
25. Jeg gikk i rette med dem og forbannet dem. Ja, noen av dem slo jeg og rev dem i håret. Jeg lot dem sverge ved Gud og sa: Dere skal ikke gi deres døtre til deres sønner eller ta noen av deres døtre til hustruer for deres sønner

Malakia 3
14. Dere har sagt: “Det er meningsløst å tjene Gud! Hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds, skyld?

Dette var noe Israels folk gjorde mens de var i Babylon, og de fortsatte med dette en del etter at de var kommet tilbake

Sakarja 7
5. Si til folket i landet og til prestene: Når dere har fastet og klaget i den 5. og i den 7. måned, og det nå i 70 år, er det da for min skyld dere har fastet?

Malakia 3
8. Skal et menneske rane fra Gud, siden dere stjeler fra meg? Og dere sier: “Hva har vi stjålet fra deg?” Tienden og de hellige gaver.
9. Forbannelsen har rammet dere, for fra meg raner dere, ja hele folket.
10. Bær hele tienden inn i lagerhuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og test meg på denne måten, sier Herren , hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens dører for å øse ut velsignelser over dere i rikelig mål.

Tiendegivende var også noe Nehemja rettet på

Nehemja 13
7. Og da jeg så kom til Jerusalem, la jeg merke til det onde Eljasib hadde gjort for Tobias’ skyld ved å innrede et rom for ham i forgårdene til Guds hus.

9. og bød at de skulle rense rommene. Og så lot jeg igjen de til Guds hus tilhørende kar, matofferet, og viraken, legge inn der.
10. Jeg fikk også vite at Levittene ikke hadde fått det som tilkom dem. Og at derfor Levittene og sangerne, som skulle gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård.
11. Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var forsømt. Og jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen, hver på sin plass.
12. Og hele Juda førte tienden av kornet, juicen, og oljen, til lager-rommene.

Elisab var far til Jojada og var yppersteprest. Så det budskapet som står i Malakia må ha kommet etter at Jojada ble yppersteprest. Da er det Jojada som er budbæreren.

Nehemja 13
28. En av sønnene til Jojada, ypperstepresten Eljasibs sønn, var svigersønn til Horonitten Sanballat. Derfor drev jeg ham bort fra meg.

I Josefus side 200-202 kan vil lese litt om Jojada. Josefus oversetter fra Hebraisk til Gresk og kaller han for Jaddua. Josefus er ikke helt korrekt med opplysningene om hvem Jaddua var sønn av, men vi kan se at det er den samme situasjonen som Nehemja beskriver i vers 28.
Og Manasse var ikke bror, men sønn av Jojada i følge Nehemja 13,28

Manasse

Da Johanan døde, etterfulgte sønnen Jaddua ham som øversteprest. Han hadde en bror som het Manasse. Sanballat var blitt sendt av Darius (III), Persias siste konge, som satrap over Samaria. Han var kutitt av fødsel samaritanene kom også fra samme avståmning og han ønsket sterkt å stå god fot med jødene, så han gav gladelig Manasse sin datter til ekte.

Men da Jaddua ble øversteprest, var de eldste i Jerusalem urolige over at Manasse, som var gift med en fremmed, tok del med ham i prestetjenesten. De var bekymret over at dette ekteskapet kunne komme til å oppmuntre andre til å overtrede loven som forbød ekteskap med fremmede kvinner. Derfor befalte de Manasse å enten skille seg fra sin kone eller ikke å gjøre tjeneste ved alteret. Øverstepresten stod sammen med folket i deres forargelse over hans bror, og holdt ham derfor borte fra alteret.

Manasse gikk til sin svigerfar, Sanballat, og fortalte ham at selv om han elsket hans datter, ville han bli tvunget til å oppgi henne. Men Sanballat sa til ham at han kunne beholde sin kone, og ikke bare være prest, men også guvernør og øversteprest. For med Darius’ samtykke skulle Sanballat bygge enda et tempel, nå Garisimfjellet, det høyeste fjellet nær Samaria.

Alexander den store

Alexander, kongen av Makedonia, krysset denne tiden Hellespont. Han nedkjempet Darius’ satraper i slaget ved Gamikus, og tok stadig større områder inn i Asia. Darius ventet ham ved Issos, Kilikia, og alle i Asia trodde at Darius ville slå inntrengerne enkelt tilbake. Det trodde også Sanballat, som lovet Manasse at når Darius vendte tilbake fra sin seier, ville han oppfylle sine løfter. Men Darius ble slått i blodbadet, og flyktet tilbake til Persia. Alexander marsjerte inn i Syria og tok Damaskus og Sidon. Deretter beleiret han Tyrus. Derfra sendte han et brev til øverstepresten hos jødene, og bad ham om forsyninger. Han krevde også at han skulle overføre sin troskap og sine skatter fra Darius til Alexander. Øverstepresten svarte at han hadde lovet Darius at han ikke skulle løfte våpen mot ham, og at han ville holde sitt løfte så lenge Darius levde.

Alexander ble svært sint, og truet med å marsjere mot jødenes øversteprest så snart han hadde tatt Tyrus. Eksemplet ville re alle menn hvem de skulle være lojale mot.

Da Sanballat hørte at Darius var stt, bestemte han seg for å slutte seg til Alexander med 8.000 samaritanere. Den vennlige mottakelsen Alexander gav ham, oppmuntret Sanbaflat til å be om tillatelse til å splitte jødene ved å bygge et tempel i Samaria. Han fikk tillatelse til dette. Derfor ble det nye tempelet bygget, og Manasse ble gjort til øversteprest. Men før tempelet var fullført, døde Sanballat.

I mellomtiden hadde Alexander stt Tyrus etter syv måneders beleiring. Etter enda to måneder hadde han også tatt byen Gasa. Deretter dro han med hast opp mot Jerusalem. Da Jaddua, øverstepresten, hørte at Alexander var vei, ble han meget redd, og befalte sitt folk å slutte seg til ham i offer og bønn til Gud. Gud viste seg for ham i en drøm, og bad ham fatte mot og pynte murene med girlandere. Folket skulle kle seg i hvitt og prestene i sine prestekr. Så skulle de marsjere ut av portene og gå makedonerne i møte, for de ville ikke komme til skade.

Jaddua våknet med jubelrop og fortalte alle om åpenbaringen. Da han hørte at Alexander ikke var langt borte fra byen, gikk han ut i prosesjon med prestene og folket. Alexander så prosesjonen som kom mot ham. Prestene var kledd i lin og øverstepresten var kledd i en kappe i blått og gull. På sitt hode hadde han en mitra med gullplaten hvor Guds Navn var gravert inn. Alexander gikk frem alene og falt ned for Navnet og hilste øverstepresten. Mens jødene samstemmig ønsket Alexander velkommen og flokket seg om ham, lurte hans offiserer om han brått var blitt gal. En av dem, Parmenio, gikk bort til Alexander og bad ham forklare. Han svarte: «Da jeg var i Dium i Makedonia og tenkte hvordan jeg kunne bli herre over Asia, så jeg akkurat denne personen i mine drømmer, kledd som nå. Han tilskyndet meg å ikke utsette det, men med besluttsomhet ta herredømme over perserne.»

Alexander ble eskortert inn i Jerusalem av øverstepresten og hans følgesvenner. Han gikk opp til tempelet der han ofret til Gud i følge øversteprestens tilrettevisning. Og da han ble vist Daniels bok, den boken som forutsier at en greker skulle ødelegge det persiske riket, tenkte han om seg selv at han var den utvalgte. Da han tilbød jødene det de måtte ønske, bad øverstepresten om at de måtte følge sine egne lover og være unntatt fra skatt hvert syvende år. Alexander etterkom disse ønsker. De bad videre om at jødene i Babylon og Media også måtte følge sine egne lover, og han etterkom også dette ønsket. Endelig sa han til folket at om noen av dem ønsket å bli innrulert i hans hær, ville han tillate dem å fortsette med sine egne skikker. Mange gikk med i hæren hans.

Alexander forlot nå Jerusalem. Samaritanene fra Sikem, ved siden av Garisimfjellet, var frafalne jøder. De så hvordan Alexander hadde æret jødene. Og hevdet nå at de også var jøder. Derfor bad de Alexander om også å besøke deres tempel og gi dem fritak fra skatt hvert syvende år. Han lovet å vurdere det i fremtiden, og tok samaritanske tropper med seg til Egypt.

Da Alexander døde, (ni år senere, etter å ha erobret Persia), ble riket hans delt mellom generalene som etterfulgte ham.

 

 

Å.L.

Posted on: 5. november 2020Elshaddai

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *